Mons Ivar Mjelde. Mannen som trakk lykkeloddet. Mannen som tok over da Brann skrapet bunnen. Da klubben gikk ned på knærne og tryglet Rosenborg om å kjøpe spillerne sine for å overleve. Mons Ivar Mjelde er mannen som fikk komme ombord da Brann skulle satse på stabilitet og langsiktig tankevirksomhet. Mons Ivar Mjelde er mannen som ble den nye gutten med gullbuksene. Som bar merket Hardball.

Starten hadde smaken av fiasko. Mjelde viste omgående at hans taktiske evner var på nivå med karen som prøvde å nå månen i et propellfly. Godt hjulpet av gullbuksene pøste Branns nye sportssjef, Per Ove Ludvigsen, på med klassespillere. I 4-5 år sørget Peddien for å forsterke troppen. År etter år. Per-Ove ga Mjelde spillere som Soma, Miller, Scharner, Olofinjana, Andresen, Vaagan Moen, Sigurdsson, Sæternes, Kvisvik og Helstad. Mjelde hadde et matfat å leske seg i som få er forunt i Norge. Selv Rosenborg og deres fyldige konti med selvtjente kronasjer måtte sette seg på tribunen da gullbuksene gikk på turbo under Andresen-auksjonen.

Å sammenligne Mjelde med tidligere Brann-trenere blir bare teit. Seriegull og cupgull mot ingenting. Joda. Stemmer det, men man sammenligner ikke farten til en som løper baklengs med en som løper forlengs. Det vil i såfall enes med dumskap. Mjelde har hatt midler og ressurser til rådighet som enhver tidligere Brann-trener ville sleiket føtter for å få en liten andel av.

Mjeldes meritter er få. Etter 6 år som Norges rikeste trener er ett seriegull og ett cupgull minimalt pluss. Skandalen ligger i at de resterende gullene har vært som et søk etter Afrika hvor Brann har blitt sittende fast i trafikken på en landevei i søndre deler av Ungarn. Som nevnt 7.august; bortsett fra de to gullene har vi gått på tryne. Vi har ikke bygget stein på stein slik Mjelde påstår. I så fall har ordet bygge fått et videre begrep hvor det også er plass til ord som måfå og svime rundt i blinde.

2008 var året da vi skulle ta Europa med storm. Vi ble lovet klassespillere, gull, grønne skoger og en herlig dessert. Vi ble servert Thwaite, Einarsson og Demba-Nyrén. Hurra. Der Per Ove brukte Hardballs penger til å forsterke spillerstallen, har Roald Bruun Hansen brukt dem til å sutle med. Han kunne like gjerne gått på Travparken og satset pengene på strykningene.

Brann har hatt en fiaskosesong uten like. I hvert fall etter 1964. Vi har spilt EN god kamp i år. Uten Helstads målteft hadde vi nok skrubbet skuldre med Aalesund i bunnen. Brann kommer fra seriegull og spiller som en gjeng døddrukne finner. Brann blir spillemessig avkledd av Austevoll og taper 8-0 mot Molde. Selveste Molde. Eller hva med dette fåtallige laget fra fotballmetropolen Latvia? På finurlig vis unngikk de storseier. Brann kan takke begge Ventspils-spissene. Både han som ble utvist og han som lekte Titten Tei på syre. Brann kan også takke dommeren som lot dem spille 2.omgang i Sentralbadet.

Og hva med Helstad. Han med målteft. Han selger Brann like før klubben spiller de viktigste kampene i klubbens historie. Noen erstatter blir aldri klar. Bruuun Hansen stolte på håndtrykket til en nigeriansk fotballagent. Og han hadde luen i den andre hånden…

Selv merker jeg nå at jeg presser litt vel hardt på tastaturet. Jeg har også en anelse rykninger i leppene. Samt slitasje i sentrale deler av hodet. Jeg slutter herved før jeg ender opp som denne karen her.

Sjekk denne videoen. Klassiker fra Dean Windass. Mannen som lider av kronisk uvennskap med dommeren.

Windass satt en uslåelig rekord den gang han spilte for Aberdeen (1995-1998). I en kamp mot Dundee Utd fikk han 3 røde kort! Et for nedsparking av motspiller, deretter et nytt et for utskjelling av dommeren, og til slutt et tredje for å ha røsket opp cornerflagget på vei av banen. 22 straffepoeng på noen få minutter. Soleklar britisk rekord, og 6 kamper i straffeprotokollen.

Deans personlige nest-rekord hva angår utestengelse er på 5 kamper. Den kom i 2006 etter at han som Bradford-spiller skrek frekke gloser til dommeren etter en kamp mot Brentford. Det spesielle her var at skrikingen foregikk lenge etter kampslutt… på parkeringsplassen utenfor stadion.

Hellas 3 mest suksessfulle klubber kommer alle fra Athen: Olympiakos, Panathinaikos og AEK. Sportslig sett har disse 3 klubbene fullstendig dominert gresk fotball. 66 av 72 seriegull har havnet i klubblokalene til disse lagene.

Thessaloniki er den nest største byen i Hellas. Byen huser de to eneste andre klubbene som har utfordret de 3 store; PAOK og Aris. PAOK har vunnet 2 seriegull (1976 og 1985). Aris har vunnet 3 (1928, 1932 og 1946).

Rent tilskuermessig er PAOK den største av de to. PAOK har en stor fanbase i de nordre delene av Hellas. Ikke nok med at de er tallrike; PAOK-fansen er også viden kjent for sin fanatisme. Som noen ganger har tippet over til ren villskap. Som da de stelte i stand full krig i en kamp mot Paris Saint-Germain i 1992. Se klipp her. PAOK ble utestengt fra all Europa-cup i 5 år etter dette.

PAOK-fansen opplevde en kort og uvirkelig opptur i slutten av juli. Zlatan Ibrahimovic skulle ankomme for å signere kontrakt med PAOK! Dette meldte PAOKs hjemmeside på nettet. PAOK-fansen stormet til flyplassen i horder. Sjekk dette klippet. De ble en smule forundret da det var Zlatan Muslimovic som dukket opp. Men, Ibrahimovic til PAOK? Blir litt som Henry til Brann.

                    Belgia

Den belgiske toppserien startet i helgen. Her er en kort, og veldig alternativ, presentasjon av de 18 klubbene i Jupiler League 2008/09.
(Rekkefølgen på lagene er identisk med fjorårstabellen.)

Standard Liege – Kjent for sine høylydte fans. Og skandaler og ustabile tilstander. Spiller i røde drakter og er regjerende seriemester. Kunne snakket om Brann her. Standard-fansen.

Anderlecht – Belgias store klubb. 29 seriegull. Sist de var utenfor topp 6 på tabellen var i 1938! Det eneste toppserielaget fra hovedstaden Brussel.

Club Brugge – Totalt vunnet 13 seriegull. Sist i 2005 med Trond Sollied som manager.

Cercle Brugge – Oversatt til norsk: Sirkel Brugge. Cercle er lillebror i byen. I motsetning til Club Brugge spiller de stort sett for tomme tribuner. Cercle og Club deler mye. Blant annet Jan Breydel Stadion. Og skjebnen av å bli slått ut av Europa-cupen av Brann.

Germinal Beerschot – Eneste toppserielaget fra Belgias nest største by, Antwerpen. Kjent for sine skandaløse fans. Disse.
Og disse. - Og her på bortetur.

Gent – Kallenavnet er Buffalos. Fordi Buffalo Bill og hans ”Wild West Show” besøkte byen regelmessig for snart 100 år siden. Og ropene fra showet var vanlig å høre på kampene. Gent er tredje største by i Belgia. På størrelse med Bergen. Mål til Gent.

Zulte Waregem – Stadionet deres heter Regnbuestadion.

Charleroi – Det sydligste laget i toppserien. Kalles Sebraene. (NB!: Lyden på klippet kan frembringe et jevnt sig av ubehag i øregangene.)

Westerlo – Liten klubb fra en husklynge nord i landet. Manager er tidligere Belgia-helt Jan Ceulemans.

Genk – Smurfene som de kalles. Klubben regnes som en av de fire store i Belgia. Sammen med Anderlecht, Club Brugge og Standard Liege. Her er Genk-fansen på hjemmebane. På bortebane blir de gjerne mobbet med smurfesangen. Som her.

Mouscron – Ligger på grensen til Frankrike. Enzo Scifo er manager.

Lokeren – Belgias Middlesbrough. Stort sett alltid ferdig med sesongen i februar.

Mechelen – Vant cupvinnercupen i 1988. Kort klipp fra Mechelens overraskende triumf. Klubben ble i 2003 reddet fra konkurs etter en enorm innsamlingsaksjon i regi av Mechelen-fansen.

Roeselare – Mindre klubb nær vestkysten som er kjent for å ha lite penger og mange lokale spillere.

Dender – Kommer fra elven med samme navn. Vil vel helst tro at vi snakker om en av breddene til Dender. Nærmere bestemt Denderleeuw, et stort område med ca. 1200 innbyggere pr. kvadratkilometer. Et lite Jæren.

Mons – Eller Royal Albert-Elizabeth Club de Mons som er klubbens fulle navn. Kommer fra byen Mons. I de nordre delene av Belgia kaller man byen Bergen. Både Mons og Bergen betyr fjell på de forskjellige belgiske språkene.

Kortrijk – Nyopprykket. The Concord Blue Devils, kanskje verdens mest kjente korps, startet sin Europa-turné på Kortrijks hjemmebane. Kort klipp her.

Tubize – Også nyopprykket. Ensom klubb. Har normalt under 1000 tilskuere i snitt. Klubbens kallenavn er Le Sang et Or. På norsk blir det Blod og Gull. Det henviser ikke til ønsket guts og ambisjoner, men til klubbens farger.

Bochum-fansen har funnet seg en ny nisje innen supporterkultur. Utlevering av hittegods. I videoen under er det et knippe nøkler fansen prøver å finne eieren til.

FA-cupen. Blir først interessant for folk flest i januar. Eller senere. Den starter imidlertid i dag. Med en runde som kalles ”Ekstra innledende runde”, som totalt teller 203 oppgjør. Blant klubbene som skal i aksjon i helgen finner vi Ipswich Wanderers, Coventry Sphinx, Sunderland Nissan, Three Bridges, Daisy, Arnold, Diss Town og Odd Down. Noen kjente navn der. Både for fotballinteresserte og Disney-entusiaster.

Totalt består FA-cupen av 14 runder. Det finnes ett lag som på et eller annet tidspunkt i historien har deltatt i samtlige 14 runder. Det er Ipswich.
Town, ikke Wanderers.

FA-cupen er full av de snodigste kuriositeter. Som at Tottenham har vunnet den 8 ganger. Hele nest mest i Nord-London.

John Fashanu. Tidligere Wimbledon-spiss. Mest kjent for sine svingende albuer. Han ommøblerte fjeset til Gary Mabbutt en gang. I dag bor han i Nigeria og er vert for diverse TV-show. Bl.a. et som heter ”The Football Challenge with Fash”. Her er han manager for Fash FC, et lag bestående av 30 unge nigerianske gutter som en etter en blir kastet ut av laget annenhver uke. Blant de faste seerne er hele den sportslige ledelsen i Lyn.

Sjekk dette utrolige målet. Fra japansk toppserie i helgen. Bortelagets keeper sparker ballen ut. Den er innom 3 spillere før den ligger i hjemmelagets mål. Ingenting oppsiktsvekkende der. Det utrolige ligger i at ballen går fra keeper, via 3 medspillere og i mål uten å være borti gresset. Og ikke nok med det. Målet er en utligning til 2-2 hele 5 minutter på overtid! Og det borte mot topplaget Urawa Red Diamonds; seriemesteren fra 2006 og asiatisk Champions League-mester i fjor. For å gjøre det enda mer komplett; Urawa scoret 2-1 målet i kampens 90.minutt!

Av UEFAs 53 medlemsland er det ett som ikke har en egen hjemlig serie; Liechtenstein. Et lite land oppe i alpene som kun teller 35.000 innbyggere. Liechtenstein har ikke så mange lag å ta av. Landets fotballforbund har arrangert et nasjonalt cupmesterskap siden 1946 hvor kun 7 klubber deltar hvert år. Og disse klubbene får lov til å stille med både andre- og tredjelaget sitt. Ved to anledninger har en klubb stilt med to lag i semifinalen!

Noe seriespill er aldri satt i gang. I stedet har Liechtensteins fotballforbund i en årrekke hatt en avtale med det sveitsiske forbundet. Liechtensteins 7 klubber får lov til å delta i det sveitsiske seriesystemet. Med restriksjoner såklart. De må betale en ekstra "utenlands-kontingent". Klubbene får heller ikke de samme betingelsene når det gjelder TV- og sponsorinntekter. Og de får ikke lov til å vinne seriegull! Dette virket sikkert som en utopisk tanke da Liechtensteins fotballforbund skrev under på avtalen, men som i årets sesong har gitt den et litt bisart preg. Liechtensteins beste klubb, Vaduz, rykket nemlig opp til toppserien i Sveits i mai i år.

Den sveisiske toppserien teller bare 10 lag, hvorav kun 9 av dem får lov til å vinne serien! Nå er ikke sjansen for noen topplassering til Vaduz særlig stor. De ligger i dag på 7.plass og tapte i helgen 0-4 for Basel. Likevel; kjipt å starte sesongen og vite at du kan havne foran seriemesteren på tabellen. Vaduz får satse på å vinne cupen. For 12. år på rad…

Siden Mons Ivar Mjelde fikk hovedtrenerjobben i Brann har klubben gjort grundig bruk av økonomisk doping. Litt slik Chelsea holder på med i England. Hanker inn dyre spillere i fleng ved hjelp av andre folks penger. Forskjellen er at Chelsea har sportslig suksess i tillegg. Hvert eneste år kjemper de helt til slutt om 3-4 troféer. Brann derimot; de har i løpet av Mjeldes regjeringstid hatt muligheten til å vinne 12 nasjonale titler, og hele 9 av disse troféene har blitt utdelt uten at Brann har vært i nærheten av å kjempe om dem. Dette er for dårlig for en klubb med de økonomiske ressursene som Brann besitter.

Men i dag tok endelig Brann grep for å forbedre de sportslige prestasjonene. De har sparket hjelpetreneren! Hovedtrener gjennom 6 år, Mons Ivar Mjelde – han som har satt ny norsk rekord i å gjøre gode spillere dårlig – ja, han fortsetter i ”bestemmer-rollen”. Dette er vel det man kan kalle et lite babygrep.

Og Mjelde selv liker ikke at han mister sin lojale sidemann. Ifølge Mjelde har de stått sammen om det meste i Brann. Men å gå av sammen med Steffensen vil han ikke. Han har ikke råd, sier Mjelde selv. Det er selvfølgelig ikke sant. Penger har han nok av. De fremtidige jobbtilbudene vil også være fyldige, både i innhold og mengde. Med ”har ikke råd” mener Mjelde at så lenge han ikke får en feitafeit sluttpakke så kan Steffensen seile sin egen sjø.


En ting til: Etter fadesene Helstad og Ighalo prøver Bruun Hansen desperat å redde ansikt. Nå er han visstnok ute etter Sunderland-fiaskoen Rade Prica. Se videoen under for nærmere introduksjon av svensken…:

Bom for åpent mål. Alltid en klassiker. Trykk på vinduene under for et knippe herlige bidrag til kunsten.

Det å kysse klubbemblemet har med årene endt opp som et av fotballens største klovnerier. Se f.eks på Alexandr Hleb. Dagen da han signerte for Barcelona stilte han på pressekonferansen med et Barca-emblem nærmest klistret til leppene sine. Blir litt som å gå på første date med en dame og prate om å lage barn sammen.

Arsenal slo Real Madrid 1-0 søndag. Praten etterpå gikk mest på målscorer Adebayor. Ikke selve målet hans, men det at han sleiket og koste med klubbemblemet foran Arsenal-fansen. En patetisk opptreden. Adebayor og hans agent har i hele sommer hisset til krig for å få revet i stykker hans kontrakt med Arsenal. Et utall idiotkommentarer om å få være med i Barcelona-familien og å tjene like mye som Henry har griset til mediene i to samfulle måneder. Det endte da også med at Adebayors lønn i Arsenal ble øket fra absurd mye til fullstendig absurd mye. Nå har han nok pengesedler til å kunne bade seg i dem helt fra London til Afrika. Emmanuel Adebayors elskov og hengivenhet overfor Arsenals klubbemblem blir bare påtatt og pinlig.

I denne leken med å tilrive seg mest mulig penger har fotballverdenen nådd nye dybder i sommer. Da Cristiano Ronaldo stjal til seg et slavestempel burde koko-alarmen støyet så kraftig at det var et folkekrav om innføring av stokkepryl på åpen gate. Nok er nok.